– Jeg hatet virkelig St. Mary internatskole, sier Heather Alley.

 Heather Alleys far kom opprinnelig fra Skottland og hennes mor var aboriginer. Staten tok henne fra foreldrene hennes, og oppdro henne som hvit. Alt for å fjerne hennes identitet.

 Australias 550.000 aboriginere utgjør i underkant av tre prosent av befolkningen. Historien til Australia sine urinnvånere er også en historie om overgrep. I boken «Den stjålne generasjonen» gis det flere, grelle eksempler på hvordan halvkastebarn av hvite og aboriginere ble tatt fra deres aboriginske familie og plassert på institusjoner. Forfatteren John Michael Drew skrev i 1904: «Det er vår plikt å ikke la disse halvkastebarna vokse opp med sine mødre som omstreifere, som utstøtte og verdiløse mennesker. Det kan virke ondskapsfullt å rive vekk barna fra sine mødre, men det er i noen tilfeller nødvendig å være grusom for å være snill».

– SKAMSLÅTT

Alleys far var postmann og tok alltid med barna på postrunden for at de ikke skulle bli oppdaget. Da Heather var fire år gammel ble hun oppdaget og tatt fra familien. Alley beskriver livet etter bortførelsen som svært vanskelig.

 – Det var to atskilte sovesaler for jenter og gutter. Om vinteren hadde vi ikke lov til å bruke sko. Bestyreren, frøken Schrøder, ville skru vannet til det høyeste trykket og deretter spyle oss med det iskalde vannet. Vinteren var spesielt vanskelig og uten sko på beina sprakk huden slik at vi blødde. Huden ble veldig tørr etter den kalde spylingen og det var svært smertefullt. Maten var dårlig og vi fikk smeltet oksefett som de smurte på skivene, forteller hun.

 – Grøten vi fikk var full av meitemark. En gang var jeg så frustrert at jeg kastet maten på gulvet. Da tok de meg ut, kastet meg ned på bakken og skamslo meg mens jeg lå i gjørmen. Samtidig som jeg lå nede og fikk juling, gikk de andre ungene forbi meg. De var på vei til kapellet for å be, forteller hun.

 Mellom 1869 til 1970 gjennomførte myndighetene i de enkelte delstatene en politikk hvor minst 20.000 og kanskje så mange som 100.000 barn ble tatt fra sine familier. Anslagene varierer fordi det ikke eksisterte gode rutiner for å arkivere og rapportere barna som ble tatt. Barna ble plassert i hvite familier eller i egne institusjoner, og mange så aldri sine biologiske foreldre igjen.

VENNSKAP

Alley elsket de ulike fagene på skolen, men elevene ble dårlig behandlet. I Alice Springs var de annenrangs borgere og dette følte de på kroppen. Selv en iskald vintermorgen kunne søstrene ved St. Mary slå elevene. De instruerte elevene i hva de hadde lov til og ikke. De vanskelige forholdene styrket samholdet og Alley fikk gode venner.  

 Vennskapet gjorde det mulig å overleve som menneske. De var pålagt å gå på skolen, men ingen forventet at de kunne gjøre noe annet enn å være hushjelper og liknende.

 Alley fullførte skolen og 15 år gammel begynte hun å arbeide syv dager i uken. Da hun var 16 år gammel forelsket hun seg i en sjømann som het Colin Richie, og dette året ble hun gravid. Det var ulovlig for en sjømann å ha et forhold til en aboriginerkvinne under 21 år, og derfor ble han sendt vekk. Alley skjulte graviditeten så lenge som mulig, fordi hun visste myndighetene ville prøve å ta ungen fra henne. På sykehuset prøvde en sykepleier å overtale henne til å adoptere vekk barnet, men hun nektet. Det var vanskelig å forsørge ungen alene og Alley var helt fortvilet da hun måtte gi sønnen fra seg. For å beholde barnet i familien adopterte hennes søster barnet da han var fem måneder gammel.

KJEMPET FOR SINE RØTTER

Alley er en dame med et sterkt samfunnsengasjement og hun har reflektert mye over sin egen historie og situasjonen til aboriginene.

 – Livet mitt har vært vanskelig og jeg har lært meg å leve med problemene. På grunn av det min generasjon gjennomgikk ble mange av våre barn småkriminelle og alkoholiserte. Myndighetene tok språket og foreldrene fra oss da barna ble tatt ut av familiene.

 – Når en mor kom til en misjon for å møte barnet sitt, ble hun jaget vekk. Vi ble nektet å bruke vårt eget språk på skolen og mistet kontakten med foreldrene. Vi måtte kjempe for å beholde røttene. Språket og kulturen må integreres i skolen, og vi må bygge en bro for å overkomme dette. Slik kan vi vinne tilbake vår verdighet, mener Alley.

BORTFØRT

Wayne Barbour er foreleser på Darwin universitet i Alice Springs. Hans mor var aboriginer fra det sentrale Australia. Frem til Wayne var fem år bodde han med familien, og oppholdt seg mye med sin bestefar som var aboriginer. Han var kunnskapsrik og lærte Babour om naturen. Barbour trivdes godt hos familien, men da myndighetene fikk vite at det bodde en gutt med lys hud blant aboriginene ble han bortført og plassert på barnehjemmet Retta Dixon.

 – De som drev denne institusjonen ville fjerne minnene vi hadde. Hele stedet fungerte som en vaskemaskin. Vi skulle glemme vår fortid og snakke engelsk. Målet var en fullstendig assimilering og omvendelse til den kristne tro, sier Barbour.

 Barnehjemmet med 500 barn var tilknyttet den engelske kirken. Det bodde rundt 20 barn i hver av hyttene som var plassert i en stor hestesko. Barbour hadde tre søsken som også bodde på Retta Dixon, men de fikk ikke bo i samme hytte. Senere flyttet en yngre søster inn på barnehjemmet uten at han fikk vite om det. Barbour forteller om de vanskelige forholdene og overgrepene de ble utsatt for.

– GRUSOMME OVERGREP

– Jeg husker de grusomme overgrepene mot meg og andre. Alt sort var synd. Alt hvitt var rent, godt, guddommelig, og vi måtte etterstrebe det. Det rene og hellige ble fremelsket på søndagsskolen, men da vi ikke greide å huske bibelversene utenat ble vi skamslått. Piggtråden rundt barnehjemmet gjorde det umulig å rømme, og de som forsøkte ble slått på det groveste, sier Barbour.

 – Kvinnen som bestyrte den hytten jeg vokste opp i er det ondeste mennesket jeg noen gang har møtt. Hun kunne rope navnet mitt fra bestyrerrommet midt på natten. Da kommanderte hun meg ut i gangen hvor jeg måtte stå oppreist, uten å gjøre noe som helst. Alle de andre sov og etter hvert tok utmattelsen over. I det hun hørte at jeg falt på gulvet ville hun komme ut fra rommet og slå meg. Dette var en helt alminnelig praksis, forteller han.

 Hovedbestyreren på barnehjemmet het Don. Barna kalt han Don-Don, som for dem ble ensbetydende med pedofili. Barbour hevder at Don-Don begikk seksuelle overgrep mot en rekke barn, men på grunn av tilstanden til mange av ofrene ble de ikke trodd da de senere vitnet mot han i en rettssak. Mange av dem som gjennomgikk dette fikk mentale problem og begikk selvmord, mens andre endte opp som alkoholikere. Barbour er en av de som ennå er i live.

– POLITISK FOLKEMORD   

Marcia Langton er professor ved Universitetet i Melbourne og har i en årrekke jobbet med den stjålne generasjonen. Hun vektlegger at måten mange av disse barna ble fjernet fra sine foreldre og familier var et alvorlig overgrep fordi det ofte skjedde uten omtanke for barnet eller familien. Hun hevder dette var ondskap satt i system, og omtaler denne strategien som et folkemord.

 – Det overordnede målet i årene etter 1930 og 1940 var å utrydde en rase. Aboriginenes kultur skulle utslettes og dette ble blant annet gjort ved at en fjernet barna fra familiene deres og plasserte dem hos hvite fosterforeldre. Barna skulle normaliseres ved at deres fortid ble glemt, deres familierelasjoner benektet dem og deres fremtid skulle være fri fra enhver belastning som deres biologiske foreldre kunne påføre dem. Dette var et overgrep fra myndighetene sin side og vi kan ikke klandre de foreldrene som adopterte disse barna inn i sine familier, sier Langton.

 – Det er rimelig at de som ble utsatt for slike omfattende overgrep fra myndighetene sin side fikk en økonomisk oppreisning, men dette har ikke politikerne gitt dem. Det er oppsiktsvekkende at ingen regjering har vært villig til å gi den stjålne generasjonen en erstatning.