Sondre Haug er vokalist i det bergenske, kristne screamo/hardcore-bandet Social Suicide. Hyllet av riksavisene for sin komplekse musikk og sine energiske liveshow. Og en anelse forsinket. Avtalen var å møtes klokken ett. Kvart over ringer han og sier han er ti minutter forsinket. Halv to sitter han endelig ved bordet. Lukten av sigaretter brer seg, mens Sondre åpner snusboksen. Kristne musikere er ikke hva de var.

 – Sorry. Jeg våknet nettopp …

 – Fort gjort.

 – Jepp.

 Bandet har nettopp sikret seg europeisk lansering, og skal straks ut på europaturné. 30 dager på veien i en buss sammen med storheter som Comeback Kid og norske Kvelertak. Sondre innrømmer at han synes det er skummelt.

 – Det er jo ingen som har hørt om oss der ute. Vi er veldig spente; dette er en guttedrøm som går i oppfyllelse. Før ordnet vi våre egne konserter, og spilte på bedehus og små vannhull. Nå skal vi bo 20 stykker i en buss i en hel måned. Det blir sært; jeg tviler på at jeg får noe særlig tid alene. Jeg får søke tilflukt på en kafé eller noe hver gang vi stopper. Jeg trenger tid alene; jeg er litt sær sånn.

 Sondre ler en seig latter: det er som om den renner sakte ut av ham.

 

– BARNSLIG

Social Suicide. Navnet skjemmer ingen, heter det.

 – Vi fant et barnslig navn som var lett å huske. Siden da ballet det bare på seg.

 Det begynte med grunge. Treig, introvert og enkel rock. Så begynte Sondre å skrike tekstene i stedet. Sakte, men sikkert økte tempoet, i takt med at ferdighetene ble bedre. I dag er Social Suicide kanskje det mest energiske livebandet i disse trakter. Sondre klatrer, kryper, løper.

 – Jeg har aldri klart å stå i ro på scenen. Selv da vi spilte rolige låter, sprang jeg rundt for meg selv. Det så skikkelig teit ut, men jeg har alltid vært slik. Jeg må få ut frustrasjonen; det er umulig for meg å ikke vise følelsene. Det er bare sånn det må være.

–  Du må ha det gøy. Det er ikke noe fett å se på band som bare står rett opp og ned og ser ut som om hater seg selv og det de driver med.

 Men tiden da artister kunne snuble inn i suksessen er forbi. Takket være vennetjenester og kompiser som drev plate- og bookingselskap fikk Sondre og gjengen muligheter.

 – Vi har vært veldig heldige. Mye flaks, og gode venner, sier Sondre.

 Det toneangivende bandet Purified in Blood så dem på en konsert i Stavanger, og anbefalte dem videre. Konturene av et miljø begynner å bli tydelige.

 – Jeg vil ikke kalle det et miljø. Vi er bare gode venner som hjelper hverandre. Men kanskje jeg om 20 år sitter i sofaen og tenker «jøss, jeg var en del av noe!» – man kan aldri vite. Du ser det ikke før det er over. Og kanskje du da tror du var en del av noe som aldri egentlig fantes. Tiden kan gjøre slikt med deg.

 Singelen ble sluppet for litt over ett år siden. Dagen etterpå ble den spilt på P3. Det begynner å gå fort nå.

 

PROVOSERENDE RELIGION

– Å varme opp for internasjonale stjerner innen sjangeren, og å høre at de digger det vi driver med, er helt sprøtt. Men det beste med året som har gått, er egentlig turene med bandbilen vi nettopp har kjøpt. Det morsomste vi vet er å kjøre fra konsert til konsert. Vi er bestekompiser, og synes at alt vi gjør sammen er gøy, forteller Sondre.

 Debutalbumet er lastet med personlige, aggressive tekster. Samfunn, politikk, religion og personlige relasjoner: alt og alle får gjennomgå.

 – For å dra en floskel: 2011. Verdens rikeste land. Hva er det å være sint på?

– Tekstene er et resultat av en to år lang depresjon. Dessuten er det mye i verden som provoserer. Urettferdighet, og måten vi behandler hverandre på. I Norge skal man ikke være en dritt. Haha, dette høres ufattelig teit ut, men jeg mener det: folk flest liker å flyte med strømmen. Vi er stygge mot dem som skiller seg ut.

 Bandet har øvingslokale i Pinsekirken Tabernaklet. De frikirkelige menighetene i Bergen har fostret flere band i den mer ekstreme delen av det musikalske spekteret.

 – Jeg er irritert på mange kristne. Måten de fremstiller kristendommen på er veldig provoserende. Det er trist å se hvordan sekteriske retninger innen organisert religion kan ødelegge mennesker, både psykisk og fysisk. Kristne er de mest dømmende i hele verden, og de ser ikke at handlingene deres ikke samsvarer med budskapet de preker, sier Sondre, og tvinner de lange armene rundt hverandre.

 I begynnelsen kan Sondre virke arrogant. Det er feil, han er bare uhyggelig ærlig og direkte. Kun unntaksvis forlater det avvæpnende smilet ansiktet hans.

 

MUSIKALSK REDNINGSBØYE

– Er det vanskelig å snakke om depresjonen?

 – Nei. Jeg har hatt det hele livet, men det nådde et metningspunkt da jeg var rundt 18-19 år gammel. Måtte slutte i jobben. Søvnproblemer. Slike ting.

 Da ble musikken en redning. Når folk spurte om hva han drev med, kunne han si at han spilte i band. Da var han noe han også.

 – Musikken ble noe å forme identiteten min rundt. Derfor er det blitt en stor del av hvordan jeg definerer meg selv. Jeg droppet ut av videregående etter ett år, og derfor er det å stå løpet ut blitt veldig viktig for meg. Det skal jeg gjøre med bandet. Det verste et menneske kan gjøre mot seg selv er å ikke fullføre. Man bærer det med seg resten av livet.

 Nå er det verste over. Den mørke perioden ga mye stoff til tekstene.

 – Det viktigste jeg lærte, var at man må gjøre noe selv for å få endring. Det er en del av det å bli eldre. Sånn er det bare. Ingen stor sak.

 – Kroniske depresjoner kan vedvare resten av livet. Hva tenker du om det?

 – Jeg lærer meg å leve med det, og å ta det inn over meg når jeg faktisk har det bra. Jeg finner måter å stoppe tankene på, slik at det blir mildere og mildere. Livets skole, ikke sant?

 – Samtidig: alle er jo «deprimerte» i dag. Begrepet brukes altfor ofte når folk bare har en dårlig dag, og det tømmer det for innhold. Å ha det kjipt er ikke det samme som å ha en diagnose. Men i dagens samfunn er det viktig å få oppmerksomhet, enten det er for positive eller negative ting. Folk gjør hva som helst for å bli lagt merke til, fordi de er blitt avhengige.

 – Er du avhengig av oppmerksomhet?

 – Jeg trives med oppmerksomhet, men jeg er ikke den som sitter igjen på utestedet etterpå for å snakke med folk. Jeg spiller konserten, og så går jeg hjem. Jeg har ikke noe annet å dele med andre i den sammenhengen. Jeg må ha noe å si for å like oppmerksomhet.

 

– JEG TOK MYE PLASS

Sondre har AD/HD. Og dysleksi. Den kombinasjonen ga ham mye trøbbel gjennom oppveksten.

 – Du har fått hele pakken?

 – Hahaha!

 – Det gjorde det utrolig vanskelig å ha et sosialt liv. Man klarer ikke å kontrollere seg selv. Det hjalp sikkert ikke at jeg nektet å ta medisiner mot det, men jeg liker ikke tanken på å dope ned ungdommer som ikke fikser verden. Jeg klarte ikke fokusere på skolen. Noen ganger ble jeg i all hemmelighet sendt hjem fra skolen fordi lærerne ikke taklet meg.

 Sondre vedgår at han tok mye plass i søskenflokken på grunn av AD/HD-en, og forteller at det fremdeles påvirker ham.

 – Det måtte bli slik for at hverdagen skulle fungere for alle, men det gjorde også at jeg en periode ikke hadde så god kontakt med mine søsken. I dag prøver jeg å være litt forsiktig når jeg treffer nye mennesker; jeg holder meg litt i bakgrunnen. Jeg vil alltid være redd for at jeg skal støte fra meg gode venner fordi jeg ikke klarer å kontrollere meg.

 – Medisiner som Ritalin har vist seg å kunne hjelpe mennesker med AD/HD. Hvorfor ville du ikke ta det?

 – Jeg forsøkte, men ble til en annen person. Det var ikke meg. Og det sier ganske mye om et samfunn som doper ned tiåringer som har problemer, fremfor å legge forholdene til rette for at de skal klare seg.

 Sondre tar en ørliten pause.

 – Medisinene hindrer dem i å leve det livet de har fått.

 – Men det kan hjelpe dem til å lykkes, og til å leve det livet vi mener er godt.

 – Hvem er «samfunnet» til å bestemme hva som er det gode liv? AD/HD kan være en ressurs; man kan få uante krefter og evne til å grave seg ned i saker og ting.

 

FORFØRERISK

Det ble bråk hver gang Sondre ikke hadde noe å henge fingrene i. Som å løpe rundt i klasserommet, henge fra taket, og å slåss. De eldre guttene på skolen forsto at Sondre var noe å bryne seg på.

 – Jeg følte meg alltid utrygg. Jeg vant de fleste slåsskampene fordi jeg ikke hadde noen grenser. Jeg brukte alt jeg fant som våpen. Noen ganger tenker jeg at jeg kunne endt opp som så mange andre AD/HD-barn, og utviklet en eller annen avhengighet. Alkohol, narkotika. Slike ting.

 Det var nære på. En periode drakk Sondre mer enn hva godt var.

 – Fra jeg var 18 til 20 drakk jeg mye. Tidvis fem-seks dager i uken. Nå har jeg sluttet helt. Jeg rører ikke alkohol. Jeg vil ikke være et dårlig forbilde for noen.

 Det låter ikke særlig rock ’n’ roll. Sjangerens hærførere har alltid utforsket de ytterste grensene for hva et menneske kan tåle. Noen ganger går det bra, se bare på Lemmy fra Motörhead, som angivelig kan fylle 65 år takket være en diett bestående av amfetamin og whisky. Det er slike myter miljøet elsker.

 – Det er et ekstremt tilgjengelig og forførerisk miljø, og ingen tror at de skal få problemer. Jeg har sett hvordan venner, også kristne, har endret syn på narkotika og alkohol etter at de begynte med musikk. Rockere er udødelige, ikke sant? Jeg tror at de fleste musikere har sarte kunstnersjeler, og dermed søker en form for undergang.

 

DET SISTE SOM PROVOSERER

– I dag skaper det jo store oppslag dersom en musiker sier offentlig at han eller hun faktisk tror på noe. Hva synes du om det?

 – Det er litt teit, sier Sondre og gliser.

 – Ja, jeg har valgt en livsstil. Men alle har valgt regler å følge som er større enn dem selv. Så lenge du følger retningslinjer som du deler med andre, har du gjort det samme. Dette er et privat og personlig valg. Men det blir slik fordi religion er det eneste som fremdeles provoserer; at oppegående mennesker i 2011 føyer seg etter en eller annen bok. For hundre år siden var det jo stikk motsatt. Folk synes det er helt mindblowing at vi kan klare noe annet enn bare å sitte i kirken.

 Bandet får høre det. Enkelte har valgt å ikke like dem – fordi alle i bandet er troende. Andre igjen er blitt overrasket over at guttene faktisk er ganske hyggelige.

 – Det er ikke rart at folk flest synes kristendom er noe dritt. Kristne har fått et image som folk som hater homofile, samboerskap og alkohol. Kanskje det er på sin plass at kristne får litt tyn. Denne forestillingen har jo kommet fra et sted. Min tro er basert på det Jesus sa og gjorde. Han dømte ingen; han hang med alle – kjeltringer, tyver, horer. Men de moderate forsvinner i mengden.

 Når dette bladet kommer på gaten, er Social Suicide ute på veien. Det koster også noe.

 – Tid, penger, venner og jobb. Slikt lider under musikken, men denne sjansen får man bare en gang i livet. Venner slutter å ta kontakt når man ikke har tid til dem. Det tenker jeg mye på. Mine besteforeldre er gamle, og jeg er veldig nervøs for at de skal dø mens jeg er på europaturné, og at jeg ikke skal få vite det med én gang. Derfor gruer jeg meg også.